En regntung søndag i november

I dag er en sånn tung og grå og litt trist høstdag som jeg ikke helt klarer å bestemme meg for om jeg liker eller ikke. Humøret matcher været, og jeg har tusen ting jeg burde gjøre, men ikke orker å starte på. Men jeg har kost meg på kjøkkenet en stund nå, og resultatet er en ny porsjon kokosmüsli:



og to brett med deilig duftende speltrundstykker.



Til uka skal jeg ha mine første jobbdager igjen etter permisjonen. Jeg har følelsen av å ha levd i et slags vakum det siste året, der verden utenfor har vært fullstendig irrelevant for meg og mitt. Det kjennes skremmende å skulle "ut der" igjen. Rart å ikke skulle være sammen med lillejenta i flere timer en dag eller to i uka, rart å skulle måtte forholde seg til kolleger og "commuters" uten å ha en baby på slep, rart å skulle være bare meg igjen. Det siste året har gitt mange gleder, men har også vært tungt med en depresjon som kom snikende utpå vårparten en gang, og som har hengt over meg og stjålet noe av gleden ved å være mamma til en fantastisk liten jente. Jeg føler at jeg ikke har klart å nyte tiden i permisjon, og at jeg ikke er klar for å avslutte dette kapittelet helt enda. Men må man, så må man... Og hvem vet, kanskje er det akkurat det jeg trenger for å sparke meg selv inn i en bedre rutine igjen?