Jeg er ganske lei av diskusjonene som raser rundt matpakkebøkene som har kommet ut i det siste. Som
denne kommentaren. Janteloven lenge leve... Jeg sliter med å skjønne hvorfor fristende, sunne matpakker er et
problem. Jeg tror vel det aller mest handler om matglede - kanskje jeg er litt enkel?
En ting er jo at jeg, som på ingen måte er noen lavkarbofan, ikke tror at brødskiver til tre måltider om dagen er helt optimalt. Grovt brød er både sunt og godt, men det finnes da vitterlig andre matvarer som kan innvilges en plass i matpakka? En annen ting er at jeg selv blir fort matlei, og liker å ha litt å velge mellom når jeg skal spise. Til meg selv kan jeg som regel fort ane et mønster, men det er ikke alltid like lett hos en 3-åring. Hun kan synes at havrefras er toppen av lykke den ene dagen, for å erklære at hun ikke liker det den neste. Videre tror jeg at variasjon skaper matglede og spiselyst. Og tenk - jeg synes det er helt greit om jenta ikke spiser opp all maten sin! Jeg er mer opptatt av at hun skal lære seg å kjenne etter når hun er mett, enn at matboksen skal være slikket ren når hun er ferdig.
Enn så lenge har jeg barn i barnehagealder. I "vår" barnehage har de heldigvis ingen begrensninger på hva man kan ha med seg i matboksen. Det sagt - jeg antar at de helst ikke vil at barna skal ha med seg loff med Nugatti til "fruktmåltidet", men det har jeg heller ikke inntrykk av at er et problem. Jeg har sendt med eldstejenta varierte matpakker til dette ettermiddagsmåltidet siden hun begynte i barnehagen. Som for eksempel en liten boks med eplebåter, en med tørre havrefras, en med paprikaringer, en fiskekake i biter, en liten smoothie, en liten Danonino... Ting hun liker. Hun har vært heller sær i matveien frem til de siste månedene, så jeg har tilpasset etter hva hun har villet ha i ulike perioder. Vi har et lass med bittesmå bokser til nettopp dette formålet, og de samles i en metallkoffert fra Blafre.
Så kommer motargumentene, da. "De andre barna blir misunnelige på sånne fancy matpakker." "Festmat til hverdags." "Enda et krav til allerede stressede småbarnsmødre." Det er vel i stor grad de argumentene jeg har sett gå igjen. For det første - jeg tror barn bare har godt av å se og lære at andre spiser annen mat enn de gjør selv. At man ikke kan få alt det andre har. At noen har allergier som gjør at de ikke
kan spise det samme som andre. Og fancy? Ærlig talt, en gulrot skåret i skiver ("gulrotpenger" heter det hos oss) er da fortsatt bare en gulrot? Det hender tilogmed at jeg presser ut små gulrotblomster med en liten kakeform. Om naboungen ved matbordet ikke kan tåle det, synes jeg det handler om andre ting enn matpakka.
Festmat? Som en hadde skrevet i kommentarfeltet under artikkelen jeg linket til - hva spiser artikkelforfatterens barn til fest? Cherrytomater og egg? Det gjør ihvertfall ikke mitt barn - hun liker faktisk hverken tomater eller egg. I oppveksten kjente jeg noen barn som ikke fikk lørdagsgodt, de spiste heller kålrot og gulrøtter på lørdagskvelden. Jeg husker min bestefars kommentar da vi av en eller annen grunn snakket om dem for et par år siden - "Åja, de ungene som alltid fjerta!" Jeg tror barn lett skiller mellom virkelig festmat og sunne, spennende og varierte matpakker. Og kommer jeg drassende med en gulrot til lørdagsbarne-TV... Ja, da har jeg garantert tidenes sureste 3-åring i hus. Og sure 3-åringer er noe av det sureste man kan komme borti!
Et krav? Jeg lager matpakker jeg tror jenta vår vil glede seg over og kose seg med. Matglede! Jeg har alltid likt å lage mat (en "ulovlig" hobby for kvinner nå til dags, virker det som, på linje med andre sysler som måtte finne på å kunne relateres til 50-tallets hjemmeværende husmødre), og matpakkemekking (kvelden før) er faktisk ganske moro. Det tar meg - eller mannen min, han kan nemlig også lage fancy matpakker! - under 10 minutter å slenge sammen. Men kniper det, som det jo gjør en gang i blant, så lever ungen fint med en skive med baconost og et uoppskåret eple, også.
Så jeg fortsetter å provosere disse damene som ikke kan tåle at andre prioriterer annerledes enn dem selv, jeg. Det er i grunnen ganske moro at jeg kan gjøre noen så sinna ved å lage matpakke til datteren min.